Novemberbrevet fra styreleder

I dag vil jeg fokusere på misjon og kanskje den første misjonæren vi leser om i Bibelen, den samaritanske kvinne som vi leser om i Johannes evangelium kapittel fire.

Kjære venner i Baptistkirken Norge!
Guds fred!

Den første misjonæren

I dag vil jeg fokusere på misjon og kanskje den første misjonæren vi leser om i Bibelen. Det finnes sikkert flere meninger om hvem som var den første misjonæren. Jeg syns den samaritanske kvinne som vi leser om i Johannes evangelium kapittel fire ligger godt an. For meg er hun den første misjonæren.

Hun møter Jesus ved brønnen på et tidspunkt der hun trodde å få være i fred. Ingen ville konfrontere henne med sitt umoralske liv midt på det varmeste tidspunktet på dagen – da hadde nemlig alle siestaer. Men Jesus stiller opp og er der. 

Det startet med at hun ble stilt ansikt til ansikt med seg selv. Her fantes ingen fluktmuligheter. Slik virker evangeliet. Vi blir avslørt. Men heldigvis finnes en utgang på vår situasjon.

Det andre var at hun ble helt paff over Jesu evne til å se inn i hennes hjerte. Han visste jo om alt. Ingen ting kan skjules for ham. Det er befriende godt å vite.

Det tredje er at hun ønsker å dele sin opplevelse med andre. Dette måtte hun bare dele med andre. Hun lot vannkrukken stå og gikk umiddelbart inn i byen for å vitne. Det er et sunnhetstegn når vi ønsker å dele troen med andre.

Det fjerde er at det hun hadde fått oppleve ved brønnen var sterkere enn hennes tidligere skam over eget liv. Skammen hos oss over dårlige disposisjoner og handlinger, kan sitte langt inne og gi stor smerte. Kvinnen var ikke opptatt over sitt tidligere liv, men over «Han som har fortalte meg alt hva jeg har gjort. Han må være Messias.»

På grunn av kvinnens vitnesbyrd kommer mange i byen ut til brønnen der Jesus var. Innbyggerne fikk gjøre sine egne opplevelser med Ham. Kvinnen var i sannhet en misjonær som gikk inn i byen og fortale om Jesus, og resultatene var overveldende. Jeg mener hun kanskje er den første misjonæren. Dette at hun lot vannkrukken stå viser at hun var brennende opptatt av å fortelle dette til andre.

Det står i teksten at ingen av disiplene spurte hvorfor Jesus snakket med kvinnen. På denne tid var det uhørt av en mann å snakke med en kvinne ute på gaten. Nettopp det gjør Jesus. Et menneske har kommet et langt stykke på disippelveien når han har lært å si: «Det er ikke min sak å reise spørsmål om Jesu handlinger eller krav. Mine fordommer og regler må vike for hans handlinger og befalinger.»

Den første misjonæren hadde ikke en perfekt bakgrunn. Tvert om. Det er det unike med evangeliet. Jesus vil bruke alle. Når han får forme oss innenfra, i våre hjerter, skjer det store ting. Og vi blir begeistret for Jesus og ønsker å fortelle andre om Ham!

I Kristen-Norge kjenner mange til historien rundt misjonær Lars Skrefsrud (1840 – 1910) som var med å danne Santalmisjonen som nå er en del av Normisjon. Han ble dømt til fire års fengsel for flere innbrudd. I fengslet ble han kristen. Det ble sendt en forespørsel til Misjonsskolen i Stavanger om de kunne ta imot «et geni av en gutt fra Botsfengselet, med brennende lyst til å reise til Zululand», men svaret var negativt. Han dro selv senere til Stavanger, men fikk nytt avslag på søknad om opptak. Det gjorde at Skrefsrud måtte reise til Berlin, og der ble han heldigvis antatt som misjonær.   

At Skrefsrud hadde sittet i fengsel ble brukt mot han. Men misjonærkallet Gud gav Skrefsrud, var heldigvis langt viktigere enn folks holdninger. Gud så de fantastiske evner denne gudsmannen hadde, og han ble brukt til stor velsignelse. Gud bruker hvem han vil.

Budskapet er viktigere enn budbæreren. Slik er det heldigvis.

La oss be for:

• Hovedstyremøte den 20. og 21. november.
• Forberedelser til lederkonferansen i Oslo 12. – 14. mars.
• Ebolasituasjonen i Kongo. Man kan fortsatt gi et håndslag med økonomisk støtte.
• Baptistkirken Ung.
• Våre menigheter.
• HLT. (Høyskolen for ledelse og teologi)

Vær velsignet i Jesu navn!

Med vennlig hilsen
Sten Sørensen